Race report fra Magnus Kjelland-Olsen

Hardangervidda Marathon.  Vilt, vondt og vakkert!

Foto: Kai Otto Melau
Skrevet 13.09.2012 14:38

Beina mine verker, de er så stive og støle som de aldri før har vært. De bærer nok preg av en av de hardeste utfordringene jeg har utsatt meg selv for «Hardangervidda Marathon».

Egentlig skulle jeg løpe Nordmarkstravern forrige helg, hevn over vondt kne i 2011 er ønsket. Men jeg synes bare 2 ukers restitusjon etter Axtri er litt kort. Jeg hadde også planer om å gjennomføre mitt første marathon på Oslo Marathon i høst. Men synes 2 runder på kjedelig asfalt i eksoslukt kanskje ikke frister helt. Så da jeg plutselig kom over Hardangervidda Marathon, var jeg ikke sen om å endre litt på planene. Arrangøren Xtremeidfjord lovte nemlig følgende: 

42195 meter med annerledes løping. Høyfjellsti, elvekrysninger og løping i trange daler i Eidfjord. Tett på Hardangerjøkulen, Vøringsfossen og Hardangervidda.

Dette måtte jo bare være en fantastisk opplevelse. Forventningene innfridde til de grader, dette må være et av de villeste, vakreste og forsåvidt «vonde» løp som eksisterer.

Jeg reiste opp til Eidfjord på torsdag. Stina skulle sitte på opp, så jeg plukket henne opp på Oslo S. Takk for hyggelig selskap, Stina! Merkelig hvor mye fortere turen går når man har noen å prate med. Over Hardangervidda var det et tynt lag med snø på de høyeste toppene, dette lovet godt for å få alle fire årstider under løpet på lørdag. Vel fremme i Eidfjord ble vi tatt i mot av Øyvind Lillehagen og Fredrik Mandt, arrangørene av løpet. De hadde stått på hodet i flere dager allerede for å gi oss et perfekt løp på lørdag. Jeg var sliten etter bilturen og Fredrik etter merking av løyper, så da Fredrik foreslo en liten dukkert i sjøen var jeg ikke vond og be. Det var godt og oppfriskende (ca 8 grader). Ble ikke lange svømmeturen, men deilig var det i alle fall.

Fredagen ble det en løpetur på 8-9k fra starten i Simadalen og tilbake til Eidfjord. Tempoet var rolig og naturen vakker. Jeg tenkte der jeg løp, når en asfalt tur kan by på denne naturen, hva kan jeg da vente meg på lørdag i fjellet? Eidfjord er en en utrolig vakker plass. Neste gang du passerer burde du stoppe og ta deg en titt. Kanskje ta en liten matbit fra Thai vogna som står parkert mitt i sentrum.

Lørdag morgen våkner jeg opp på Gamle Skolen, spiser frokost og går ned til Sjøbua for å hente startnummer og deltakerposer. Starten går innerst i Simadalen, så vi skulle kjøres i buss inn dit. På bussen var det 45 deltakere som alle var spente på hva som ventet oss. Når du kommer innerst i Simadalen er det ikke lett å forstå hvordan man skal komme seg seg opp på fjellet. Det er stupbratte frodige fjellsider på alle kanter, og bare en liten sti som forsvinner fra parkeringsplassen og inn i skogen.

Det er første gang Hardangervidda Marathon arrangeres, så det er 45 pionerer som setter avgårde inn i det ukjente. Jeg tenkte at det ville bli kø på den smale stien i starten, så jeg sørget for å komme meg helt frem i startfeltet når hornet gjallet. Løypeprofilen er brutal, fra 0-1200 meter over havet på de første 6 km. Jeg kjente fort at dette kom til å bli en spesiell dag. Rett i Sone 5 og melksyre i låra. Måtte roe litt ned og slapp forbi ett par sterke karer. Jeg hadde 7-8 karer forann meg å ble overrasket over at jeg holdt plasseringen til toppen. Den første bakken var spektakulær og utsikten var fantastisk. Flere av kneikene var på 40-50% stigning og hendene ble like mye brukt som bena. Det var glatt og vått, stein og myr, elver og snø.

Vel oppe på platået ble stien bedre og det var bare å lange ut mot første matstasjon på 15k ved Fossli Hotell. Passerte der på ca 2 timer og 10. plass, 17 minutter bak teten. Skylte ned et glass saft og tok en bananbit i hånden, mens jeg fosset videre ned mot Vøringsfossen. Arrangøren hadde lagt løypa til en sti som vanligvis er stengt for turister. Den gikk en meter fra kanten av fossen, nesten 200 meter rett ned til den sikre død. Ikke rart jeg var konsentrert for ikke å ramle på den litt rufsete stien.

Vi passerte riksvei 7 og gjennom et hyttefelt, før det bar videre inn på vidda. Den første matstasjonen ligger på ca 700 meter over havet, og nå skulle vi nok en gang opp til 1200m, altså en stigning på ca 500 meter. Og da passet det jo fint at de to første km av bakken er våt myr. Det var der jeg kjente at jeg hadde gitt litt for mye på de første 15k. Melkesyra kom nesten ut av lårene, og negative tanker begynte å melde seg, kommer jeg til å klare dette? Stigningen var egentlig ikke brattere enn at jeg kunne ha løpt, men den våte myra gjorde det umulig. For hvert skritt satt føttene fast som i en sugekopp, og tappet kreftene raskt.

Det var 10k mellom de to matstasjonene, ikke så langt tenker du? Men når hver kilometer kjennes ut som en mil, blir det langt. Når myra endelig tok slutt, fikk jeg håpet opp og fikk nyte noen hundre meter på sti. Fantastisk vidde så langt øye kan se gjør godt for sjela. Men det varte ikke så lenge. Stien gikk over i en blanding av elver, myr og stein. Hvert andre skritt var enten i vann eller gjørme til knærne. På dette tidspunktet var jeg så sliten at det hadde vært lett å gi opp. Men så skjedde det noe jeg ikke har opplevd før. Jeg ble nærmest euforisk og full av krefter. Jeg brydde meg ikke lenger om underlaget, bare fløy over vidda. Jeg tok igjen en løper jeg hadde hatt et par hundre meter forann meg en stund, spurte om han hadde det bra. Han fortalte at knærne hadde begynt å skrangle. Vi ønsket hverandre god tur videre, og jeg kjørte på videre mot matstasjonen på toppen av Hjølmodalen. For andre gang var jeg oppe på 1200 moh. Nå var det bare å glede seg til Cola og smågodt på Hjølmo.

Matstasjon nr 1 var på 15k og nr 2 på 25k, altså 10k i mellom. Det forteller litt om løypa når jeg brukte 1t og 50min på distansen. Det er samme tid jeg brukte på 21,1 km løping under Ironman 70.3 i Haugesund. Da hadde jeg først svømt 1900m og syklet 9 mil).

Hva er det som går og går, og aldri kommer til døra, det er Magnus på vei til matstasjonen på Hjølmo. Det var i alle fall sånn det føltes, føltes som den lengste mila jeg har løpt. Det trodde jeg i alle fall på det tidspunktet. Kommer tilbake til hva som er den lengste mila jeg har løpt!

Endelig så jeg lavvon og jentene, Stina og Hanne, som tolmodig ventet på den neste fortapte sjelen komme løpende ut av fjellheimen. Jeg fikk raskt en stol og Special needs bag merket med nr 7. Nye, rene sko og sokker, cola, smågodt og en hyggelig prat. Lykke til på veien, så bar det videre. 17 kilometer igjen av mitt første marathon. Nå var det grus og asfalt som ventet oss resten av veien, og ja, ca 1000 høydemeter nedover i en jafs. 1000 høyde meter på ca 6 km, grusvei og serpentinsvinger. Jeg stoppet på toppen av bakken og så ned på bunn av Hjølmodalen. Det første jeg tenkte var: Hvorfor i alle dager har noen laget en vei opp hit, i verdens bratteste dalside. Trollstigen er bare barnemat!

Jeg satte utfor, det var litt av en opplevelse, både for sjela og for låra. Sjelen pga den vakreste utsikten du kan tenke deg, låra pga laktatnivåer som ikke tidligere er målt! Jeg kom meg ned og startet på den siste mila, (ref. tidligere kommentar) den værste mila i mitt liv. Jeg skal ikke bruke så mye tid på den, bare noen få ord. Jeg var så sliten og hadde så vondt så mange steder at jeg faktisk ikke trodde jeg skulle komme i mål. Når det var 5k igjen, syntes jeg fryktelig synd på meg selv. Jeg regelrett sutret høylytt til meg selv, forbipasserende måtte jo tro jeg var gal. Hvis jeg i det hele tatt skulle komme til mål var det bare en ting å gjøre: Ta en alvorsprat med meg selv! Jeg skal ikke sitere det neste som forløp seg grunnet folk med sarte ører. Men jeg kan røpe at jeg måtte ta en ganske bråkete prat med sjela mi. Det hjalp, jeg sjerpet meg og satte opp tempo et par hakk. Må si jeg var ganske lykkelig når skiltet med 1k til mål passerte. Jeg langet ut og brukte opp de siste urkreftene som var igjen. Lykkelig sliten i mål på tiden 5t 15m 22sek!

ferdig

Endelig i mål! Foto: Øyvind Lillehagen

Takk til XtremEidfjord for et fantastisk arrangement. Takk for det som sannsynligvis er verdens vakreste marathon. Jeg kommer tilbake!

Legg inn kommentar